SEGL er et katolsk årsskrift for religion og samfunn. Et tidsskrift for katolsk humanisme. I første utgave av SEGL i 2012, la redaktørene Ståle Johannes Kristiansen og Peder K. Solberg føringene for årsskriftet med følgende ord i sin lederartikkel:

«For alle som søker forståelse av åndsstrømningene i tiden og deres forhold til katolsk tro, kultur og tenkning.» Slik formulerte pater Hallvard Rieber-Mohn sin visjon for St. Olav tidsskrift, som han var redaktør for i årene 1959 til 1966. Mye er endret siden den tid, både i Kirken og i samfunnet. Like fullt er visjonen den samme når vi i dag lanserer et nytt katolsk kulturtidsskrift. I denne nyutgivelsen springer to initiativ sammen til ett: for det første biskop Bernt Eidsvigs ønske om å videreføre det gamle St. Olav tidsskrift gjennom et årsskrift som åpner for refleksjoner om kirke og kultur i vid forstand, dernest et initiativ fra katolske lærere og akademikere som lenge har ønsket seg et tidsskrift som gir rom for katolsk gjennomtenkning av aktuelle spørsmål, faglige så vel som eksistensielle, med det for øye å gjenoppdage friskheten i den katolske tradisjonen. 

Det siste perspektivet er hentet fra G.K. Chesterton og hans positive apologetikk for kristendommen. Om vi trenger bak konvensjonene, kan vi gjenoppdage den dramatiske nyheten i evangeliet, ifølge Chesterton. Da får kristendommen en forløsende effekt på kulturen; fornuften blir sunn fornuft, mennesket blir friere til å gjøre det gode. Her inngår Chesterton i en bestemt tradisjon – den kristne humanismen. Det samme gjorde Rieber-Mohn, Sigrid Undset og andre sentrale røster i miljøet omkring St. Olav tidsskrift, når de så ofte henviste til Chesterton og tilsvarende forbilder som frontet en kulturåpen katolsk tro. SEGL – katolsk årsskrift for religion og samfunn ønsker også å markere seg i norsk offentlighet som et tidsskrift for kristen humanisme.

Alt som er sant og godt
Det er god grunn til å børste støv av begrepet kristen humanisme i dag. Den kristne humanismen er ikke et eget spor ved siden av Kirken. Den er integrert i Kirken og springer ut av Kirkens liv. Samtidig vender den seg alltid utover, mot verden, mot alt menneskelig. For i hjertet av kristen humanisme ligger forsvaret for tanken om mennesket som person, det enkelte menneskets uendelige verdi fra unnfangelsen av. Det er her kristen humanisme markerer seg som en sann humanisme. Den humanisme som Kirken kaller oss til, stiller mennesket og dets verdighet i en sammenheng som er større enn mennesket. Som Sigrid Undset sier det gjennom en av sine romanfigurer:

«Hvis dette var sannheten, da var jo hele livet ufattelig meget vidunderligere og farligere og rikere …». 

Man kan kanskje si at kristen humanisme har med Kirkens horisontale kall å gjøre, idet den retter seg ut mot menneskelivet i hele dets kompleksitet. Men den ser alltid mennesket som noe mer, og forener det horisontale med det vertikale, i og med den katolske troen på at Gud og hans skaperdesign er til stede i alt det skapte. Ingenting i denne verden er helt autonomt og løsrevet fra Skaperen, og følgelig er ingenting rent sekulært. Derfor kan vi både si at menneskets uendelige verdi ligger i hvert konkrete enkeltmenneske, og at denne verdighet dypere sett hviler i Gud, han som garanterer for enkeltmennesket og kaller det sin øyensten. Gud skapte mennesket i Treenighetens bilde, det vil si i bildet av ham som er et kjærlighetens fellesskap av tre personer. Dette er grunnlaget for den kristne personlighetstanken, at hvert menneske er til i kraft av en deltakelse i Guds kjærlighet. Og mennesket blir mer seg selv i samme grad som det åpner seg for denne kjærligheten. Menneskets verdighet kan ikke understrekes mer radikalt enn dette. 

Samtidig slår det positive menneskesynet i kristen humanisme ut i et tilsvarende positivt syn på kulturen. Den hellige Paulus gir den første programerklæring for kristen humanisme når han ber de troende legge vinn på «alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros». Den tanken utdypes av kirkefedrenes humanisme (lat. humanitas, gr. paideia), som hos den hellige Ambrosius når han fremholder at alt som er sant, er av Den Hellige Ånd, uansett hvem som har sagt det. Alt vi møter av godhet, sannhet og skjønnhet i verden, kan bare ha Gud som sitt opphav, sier de tidligste kristne humanistene. Med dette radikale synet på verden møtte de pluralismen i senantikken, en pluralisme som ikke er uten paralleller til dagens multireligiøse og flerkulturelle samfunn. Katolsk årsskrift vil legge til rette for en drøftelse av hva en kristen humanisme impliserer i vår ettermoderne tid. 

«SEGL»
Gjennom årsskriftets navn, SEGL, ønsker vi å reflektere noen av de nevnte perspektivene fra en kristen humanistisk tenkning. Troens åpne perspektiv søker å spore Guds segl på hele hans skapning, fremfor alt mennesket og vår livsverden. I all sin fremmedgjorthet bærer mennesket likevel på en særlig måte Guds segl på sin panne, slik det fortelles i Genesis om brodermorderen Kain. Som Guds skapning bærer vi ikke bare et stempel, en påklistret merkelapp, som forteller at Gud er vår opprinnelse. Vi er preget av et segl, en «imprint» av Gud selv. Om preget kan tilsløres og skades, er vår katolske tro at det ikke kan utviskes. Derimot er det troens oppgave å stadig viske bort alt som tilslører, alt som forvansker og forvrenger vår erkjennelse av denne virkeligheten. 

I dåpen mottar vi i Kirken på nytt Guds segl, troens segl, som gjenoppretter og fornyer vår relasjon til Skaperen. Men dåpen er også en bekreftelse, en aksept av hele den skapte virkelighet som sakramental realitet. Her besegles menneskets kall til å være skapelsens prest, til å hegne om skapelsen og forvalte dens tilhørighet til Gud. 

Når askekorset, som preger forsiden på årsskriftet, tegnes på pannen vår askeonsdag, er det et tegn som forteller om mer enn vår forgjengelighet. For vårt blikk, og dessverre også ofte for vår bevissthet, viskes dette seglet raskt ut, mens vi går videre i livet som best vi kan. Men askekorset er også en påminning om håpets segl som peker utover forgjengeligheten. Gud har merket oss, merket vår verden gjennom sitt eget offer. Vår lengsel etter det skjønne, det gode, det sanne og evige er ikke en fåfengt og utopisk drøm. Lengselen er, forankret i det kristne håpet, virkelighetsorientering, midt i det brustne og forgjengelige. Om vår virkelighet preges av ondskap, fortvilelse og død, er ikke siste ord sagt.

Et katolsk årsskrift for religion og samfunn skal verken fornekte den menneskelige virkeligheten eller bare speile den slik vi erfarer den. En katolsk humanisme lar oss heller ikke heise triumfalismens seil mens verden seiler sin egen sjø. For en katolsk humanistisk tenkning, slik vi ønsker å bejae den, er intet menneskelig fremmed. Likevel er det heller ikke fullt gjenkjent som menneskelig før sporene av Guds segl er avdekket.

Et større bilde
Idealene som fremheves i dette programmet kan lett virke svulstige og urealistiske. Om idealene er vanskelig å tilfredsstille, er det likevel vårt mål å etterstrebe og bejae dem. Vi ønsker først og fremst å tydeliggjøre at det i Norge og Norden finnes skribenter og intellektuelle som kan hjelpe oss med nettopp dette, i en stadig søken mot det katolske. Derfor tidsskriftet du nå holder i hånden. Ingen av oss kan som individer gripe og uttrykke troens katolske fylde. Den er mysteriet vi selv bæres av. Hver på vår måte kan vi likevel spore hverandre til å ane et større bilde av den.

I dette første nummeret er de fleste bidragene blitt til på invitasjon fra redaksjonen. Med disse bidragene angir vi en tone for hvordan vi ønsker at årsskriftet skal fremstå. Gjennom bredde og genrevariasjon håper vi å inspirere skribenter til å sende oss artikkelforslag av ulik art. Vårt mål er at årsskriftet slik vil kunne fungere som en velkommen publiseringskanal for ulike skribenter med engasjement for årsskriftets formål. 

Selv om årsskriftet bevisst og tydelig har en katolsk plattform, er det en klar målsetning at det vil fange interesse i en videre krets av lesere også utenfor Den katolske kirke. I dette første nummeret vil leserne kunne finne artikler og kortere tekster med et tematisk spekter fra kunst og kultur til teologi og politikk. 

Tradisjonsforankring og kritisk refleksjon
For oss som redaktører, er det viktig å understreke det vi anser som et konstruktivt samspill mellom forankring i Kirkens tro og lære og en kritisk og åpen refleksjon. Her ligger det etter vårt syn ingen motsetning, men en fruktbar spenning som gir rom for kreativ utfoldelse, slik all kreativitet baserer seg på en avgrensning. Troskap mot tradisjonen er noe annet enn innbitt tradisjonalisme, slik kirkehistorikeren Jaroslav Pelikan en gang formulerte det: «Tradition is the living faith of the dead. Traditionalism is the dead faith of the living.» Den tidligere nevnte G.K. Chesterton uttrykte noe av den samme tilnærmingen gjennom sin kjente maksime: «Keep the commandments. Break the conventions.» I dette perspektivet kan trofasthet mot tradisjonen forstås som en prosess som er avhengig av kritisk refleksjon. Nettopp når vi slik bidrar til en kontinuerlig lutring av Kirkens levende tradisjon, der den skjelnes fra behagelige og selvtilfredse konvensjoner, fremstår den på ny med sin sanne tyngde, autoritet og utfordrende friskhet.